Story

Svangerskapet

Heldigvis fikk vi en herlig tur til Kreta før familien sprengte alle dimensjoner for hva reiseoperatører klarer å huse i varmere strøk.

Etter at Theo ble født i januar 2010, vurderte jeg litt frem og tilbake hvorvidt jeg mente at han trengte mindre søsken. Han storkoser seg med Ihne og Mia, men sorgen er enorm annenhver uke når de reiser til sin mor. Sommeren 2011 følte jeg at jeg hadde tenkt ferdig og overbeviste Bjørn om at det ville være sunt for Theo å vokse opp med et søsken som ikke var så langt fra han i alder, og som alltid ville være der. Vi hadde akkurat gjort unna en herlig ferie til Kreta med hele vår familie og mine søsken med deres familier.

Bjørn og Theo er ivrige tilskuere på Follese sine kamper, og sesongen ender til slutt med opprykk. Tror den grønne fargen forsvant fra fjeset mitt en stund i ren og skjær lettelse!

I oktober fant vi ut at en lillesøster eller lillebror var på vei. Må jo si at jeg hadde en mistanke ettersom jeg sovnet flere ganger i løpet av dagen, og stadig vekk følte meg helt grønn. Merkelig at ingen fikk det med seg, jeg var helt utbrent og var overhode ikke meg selv. Fotballtreneren min mente det var en skikkelig formsvikt, men at det sikkert ordnet seg på et par uker…Siste måneden var jeg fullstendig utslitt, telte ned hver eneste trening og kamp. Heldigvis sikret vi opprykket helt på tampen, følte meg utrolig lettet da, ettersom jeg knapt klarte å bidra med noe.

Utover høsten begynte jeg å føle meg ganske stor, synes fortsatt det er helt utrolig at ingen fattet mistanke. Ihne ønsket seg søsken til jul, og Bjørn synes det er en kanonidé å holde det hemmelig frem til julen. Problemet er jo bare at jeg da er 18 uker på vei, og jeg synes selv at det allerede har begynt å vise på 10 uker! Bjørn sine hettegensere tas i bruk for at jeg skal være sikker på at ikke jentene ser noe når de er hos oss. Jeg kjenner liv allerede fra 8 uker, men får beskjed om at det er annerledes både med hva man kjenner av liv og størrelse på magen ved andre graviditet.

I begynnelsen av november tar jeg en influensavaksine på jobb som gir meg ordentlig influensa. Plutselig kjenner jeg ikke liv mer, og bestemmer etterhvert at jeg får høre med legen om det er noe jeg må sjekke. De mener jeg bør komme inn så fort som mulig, men legen som undersøker meg slår fast at alt er i sin skjønneste orden. «Der er en hjertelyd i tillegg til din», sier han. Dermed tenker jeg ikke mer på at kanskje jeg er større fordi der er flere fostre. Godt å ha det avkreftet!

Mia elsker sin lillebror og deler gjerne til og med sin egen bursdag, selv om han har et par dager senere. Flere småsøsken var hun imidlertid meget skeptisk til.

Årsfesten for fotballen og flere andre tilstelninger går forbi uten at noen får mistanke. Forferdelig å gå rundt og komme med hvite løyner til vennene mine, så til slutt blir det til at jeg forteller det til de nærmeste, selv om julen er en måned unna. Bjørn ombestemmer seg og forteller det til foreldrene sine og Ihne, Mia og Theo to uker før jul. Ihne er fra seg av glede, Mia er bare fra seg. Krise! Hun som har vært vant til å være minst lenge, skal plutselig bli storesøster til flere enn Theo. Og ikke minst: «Hva med det nye rommet mitt?! Skal babyene bo der???». Etterhvert som hun går tom for tårer, finner hun heldigvis positive sider ved nyheten, og når hun senere ringer moren for å fortelle er hun ekstatisk. Phu, jeg må innrømme at jeg ble ganske nervøs. Ikke noe særlig å prakke på de flere småsøsken dersom de synes at det er pyton! Helgen før jul blir resten av familien informert, og heldigvis blir det ikke flere kriser!

Lillejulaften er dagen vi har ventet på. Vi er på juleferie på Vereide, og skal på ultralyd på Nordfjordeid Sentralsykehus. Vet ikke om dere har sett det på nyhetene, men det er altså der de sitter å strikker i arbeidstiden, siden flere og flere avdelinger blir nedlagt. Lovende! Theo får bli med, og koser seg stort på fergeturen til Nordfjordeid. Legen som roper oss inn er svensk. Han finner frem måleinstrumentet og ultralyden begynner. Det første han sier er «Du har to»…Jeg bare stirrer på han. «Skal ikke du snakke svensk? Hva betyr to på svensk?? EN???» Tusen tanker raser gjennom hodet mitt, og mens jeg nekter og forteller at jeg har blitt fortalt at der bare er en, peker han på armer, bein og hoder på skjermen…Jeg kjenner at synet blir uklart og blunker som en gal. Stakkar Theo, han lurer jo på hva som feiler mamma. Må prøve å holde masken…»Det er ihvertfall en jente, sannsynligvis to», forteller han…Igjen: Stakkar, stakkar Theo. Han som skulle få én lekekamerat. Han kommer jo til å bli fullstendig overkjørt!

Ultralyden varer og rekker, og jeg begynner å bli redd for at noe er galt. «Det er ikke tiden for å være sosial», legen beklager at han er så stille, «dette er konsentrasjonsarbeid». Jeg vil bare bli ferdig, trenger frisk luft! Jeg hadde jo gledet meg til dette, det skulle jo ikke bli sånn! Han dunker måleinstrumentet mot bordkanten og rister på det…Ikke akkurat betryggende. Langt om lenge kommer det: «Der er faktisk en til, der er tre». Det høres ut som en stemme langt, langt borte. Dette stemmer ikke, jeg drømmer! Jeg har nok ikke stått opp i dag, ikke tatt fergen over fjorden…Kanskje har jeg drømt at jeg er gravid også??? Jeg ser på Bjørn som merkelig nok sitter og smiler fra øre til øre. Stakkar mann, jeg har overtalt han til å bli seksbarnsfar! 7-seteren vi kjøpte i sommer er for liten, det samme er huset!!! Jeg lurer veldig på hva han tenker. Smilet er jo veldig betryggende, selv om jeg lurer litt på om det er en sjokkreaksjon. Min rullegardin har ihvertfall gått ned. Jeg forsøker å ta meg sammen for Theo, men det kommer elver fra øynene mine. Spol tilbake! Dette skjer ikke! Legen har visst også fått nok. «Dette har jeg ikke utstyr til å sjekke, dere må komme dere til Haukeland så fort som mulig. Jeg har vært borti dette før, men da var det faktisk fire. Reaksjonene der var akkurat de samme, mor strigråt, mens far satt og gledet seg til å kjøpe ny bil!»

16.desember sender jeg dette bildet til mine søsken…

Når vi kommer oss ut har jeg tusen tanker i hodet…»To hadde sikkert ikke vært så ille! Men tre!» I forfjamselsen glemte legen å sjekke sistemann, så Theo skal muligens få tre småsøstre, ihvertfall om teorien hans om at de er enegget stemmer. Theo som bare skulle få litt selskap….Snakk om at planen min slo feil! Bjørn er forbausende rolig, og virker allerede som om han gleder seg. «Nå må vi stå sammen. Der var armer og bein overalt på skjermen, jeg tror vi må være forberedt på

…og 23.desember sender jeg dette bildet.

at der er minst tre.» Jeg fatter ikke hvordan dette kunne skje. Vi vurderer å holde det hemmelig til etter Haukeland, men siden ingen av oss klarer å oppføre seg i nærheten av normalt, bestemmer vi oss for å fortelle det til de nærmeste.

Stuen er full av min familie som venter spent når vi kommer tilbake. «Nå? Er alt i orden? Jente eller gutt?» Theo prøver så godt han kan å fortelle: «Der var en, to tre!», sier han, men må gjenta i flere minutter før niesen min sier: «Jeg tror han sier at der er tre babyer i magen??»  Vi bekrefter at det stemmer, og det blir helt, helt stille. Folk tar med seg sjokket sitt og fortsetter på juleforberedelsene, men med tankene et helt annet sted. Pappa tror det er en spøk, og nekter å la seg lure. Reaksjonene var mange, og de fleste negative. Mange gråt og var fra seg av bekymring. Noen innså vel kanskje ikke omfanget og syntes det var helt fantastisk. Man kan trygt si at både julen og den planlagte forlovelsen vår på julaften gikk litt i glemmeboken. Vi velger å si til Ihne og Mia og andre som spør at vi venter en jente ettersom det er det eneste vi vet 100% sikkert. Heldigvis er jeg av de som tror at det er en mening med det meste, så når jeg kjenner veldig godt etter, gjennom et tykt kaos av følelser, er jeg helt, helt innerst rolig.

Slik skal jeg aldri posere igjen! Og så stor mage skal jeg aldri få igjen! Dette er i begynnelsen av februar 2012.

Det blir ikke mye soving påfølgende uke, og det føles som år før 30.desember og undersøkelsen på Haukeland kommer. Alle som tar i mot oss synes det er stor stas, og helt utrolig at vi ikke hadde oppdaget det før. Må si at jeg følte meg litt dum. Flere jordmødre er tilstede ved ultralyden som blir utført av en meget betryggende seksjonsoverlege. «Her har vi en gutt», er det første hun sier. Denne gangen får jeg gledessjokk! Jeg har vært så bekymret av at Theo skal bli herjet med gjennom oppveksten av tre små søstre. Jeg jubler som om jeg var matchvinner i VM-finalen, og ultralyden må avbrytes ettersom tårene strømmer og jeg ikke klarer å ligge stille. Resten av undersøkelsen er stemningen utrolig god, og jeg føler meg så lettet. De finner to jenter og en gutt, alle friske og sunne og de er treegget, ikke enegget. Det er den mest uvanlige formen for trillinggraviditet og den med best prognoser. Det vil også si at det ikke er genetisk, bare et sammentreff. Ufattelig! Oddsen for å få trillinger er 1/6000 og av trillingfødsler er 4/5 assistert. Da er det ihvertfall bekreftet, og vi kan fortelle de uvirkelige nyhetene til resten av familien. Ikke minst får vi prøve å fordøye bekreftede fakta selv…

Jeg må tilbake på jobb, mens Bjørn reiser hjem, og nå har Ihne og Mia komt til oss for å feire nyttår. De er selvfølgelig nysgjerrige på hvordan denne ultralyden har gått. Bjørn legger frem nyhetene så skånsomt som mulig, og igjen blir det delte reaksjoner. Ihne blir tre ganger så glad som sist, mens Mia blir rasende. Det nye rommet ser hun nok forsvinne i horisonten, stakkar. Men når jeg kommer hjem to timer senere er hun smørblid og veldig opptatt av magen. For øvrige bekjente og kollegaer som det ikke påvirker, blir det en helt utrolig historie. Noen klasker seg på låret og skrattler, mens andre mener livene våre er over og synes forferdelig synd på oss. Jeg husker at jeg ble omtalt av ukjente i kantinen mens jeg stod bak de i køen. Ryktene gikk fort både på min og Bjørn sin arbeidsplass.

Barnas Hus kommer på besøk med mye flott utstyr, blant annet denne Babyjogger Summit XC Triple vognen. Har ikke jogget så mye med den, men den er i bruk hver dag.

Jeg er til kontroll hver uke: jordmor, ultralyd, lege, ultralyd. 20.januar blir jeg 100% sykemeldt til tross for at formen er bra. Det vanlige er å sykmelde trillinggravide i uke 20, jeg er nå i uke 23. Magen har vokst noe enormt, til tross for at vektøkningen uteblir. Fostrene er fortsatt små, jeg lurer på hva som må til for at de skal vokse seg så store som mulig til fødselen. Vi bestemmer oss for at jeg bare skal spise, spise og spise, det må jo hjelpe! Jeg går rundt og er konstant stappmett i en måned, utrolig ubehagelig!Skuffende nok gir det ikke resultater på påfølgende ultralyd, men heldigvis på den neste. Jeg bruker dagene til å kontakte

Mia og Theo er med å henter 6 måneders mat fra Nestlé. En liten palle bare…

produsenter som kan tenkes å ville hjelpe, og jeg kontakter en tidligere klassevenninne som har fått trillinger 2 år tidligere. Hun skal vise seg å være svært hjelpsom, og komme med mye nyttig informasjon. Ellers graver jeg opp fem andre familier som har trillinger, og innhenter mye råd og tips. Likevel tror jeg det er umulig å bli forberedt på en familieforøkelse på tre. Jeg kontakter også kommunen, og møter representanter fra pleie- og omsorg for å kartlegge hvilke behov vi vil få, og om de kan hjelpe oss. Vi får barnematavtaler med Nestlé, Småfolk og Hipp, og bleieavtale med Libero. I tillegg får jeg verdens beste telefon fra Barnas Hus: De stiller med barneutstyr til en verdi av 28.000 kr! Trillingvogn, vognposer, bilseter og tripp trapp stoler er i boks! Baby Shop stiller også med en del godt rabatterte produkter. Vi er godt på vei utstyrsmessig!

Formen holder seg ganske bra, men etterhvert blir det vanskelig å leke med barna og ikke minst å bøye seg. Jeg legger merke til at jeg mister mye, jeg får jo ikke tak i det igjen! 9.mars er vi på en skremmende omvisning på barneklinikken. Her skal vi tilbringe mye tid. Jeg tør knapt å titte oppi de små kuvøsene. Vi får vite at vårt keisersnitt er planlagt til 10.april, dagen etter påske. De siste ukene sover jeg lite, men hviler mye. Det er tungt å puste når jeg ligger, jeg får en følelse av klaustrofobi. Jeg er redd at jeg skal slutte å puste mens jeg sover uten at noen får det med seg. Bjørn har verdens beste sovehjerte, og ville garantert ikke merke noe. Min mor kommer noen dager da dette er som værst. Ene natten er jeg så sliten at jeg ender i hennes seng. Jeg tør ikke sovne, men klarer ikke å holde meg våken lenger. Så til slutt sovner jeg, mens hun sitter å følger med på at jeg puster.

14, mars 2012, 30 uker på vei.

Påsken kommer og Theo reiser på påskeferie med sin tante til min familie i Nordfjord. Jeg sørger over at tiden med min lille gutt er over. Når han kommer tilbake vil tilværelsen bli en helt annen, og mamma vil ikke ha så god tid til han lenger…Jeg er veldig sliten, og nervene begynner å bli litt frynsete. Jeg kvir meg til operasjonen, og til alt vi må venne oss til etterpå. Det er skummelt å vite at livet skal bli snudd på hodet om få dager. 3.april er jeg på journalopptak på sykehuset. Sitter på en trestol i 6 timer og venter på den ene legen etter den andre som skal fortelle meg deres rolle i operasjonen. Gjennom hele svangeskapet følte jeg meg aldri så skral som da jeg kom hjem denne dagen!

4.april er siste ultralyden før operasjonen. Alt ser veldig bra ut, to av babyene ser til og med ut til å passere 2 kg! Etterpå bestemmer vi oss for å fortelle jentene hvilke navn vi har bestemt oss for. Det henger lange lister på kjøleskapet, og nå har altså dommen falt. Vi blir vel ikke så overresket lenger…»Iben!? Skal hun hete Iben?! Jeg kjenner en sjefete jente som heter Iben! Henne kommer jeg ikke til å like! Hun kan ikke hete Iben!!!» Mia er helt fra seg og raserer omtrent loftet før hun besinner seg. Det tar lang tid før hun er fortolig med navnet, men heldigvis innser hun at det ikke er den stakkars babyen sin feil, så hun bestemmer seg for å være snill mot henne likevel.

Theo kommer oppspilt tilbake fra ferie, og jeg nyter å få legge han den siste kvelden før han skal bli storebror. Min lille gutt sovner tillitsfullt på mammas arm, uten å ane noe om at det blir lenge til neste gang.

 

Keisersnittet, 10.04.2012

Jeg og Kongen av Queens begynner etterhvert å få mye til felles…Dette er i begynnelsen av april 2012.

Så var dagen kommet. Jeg føler meg plutselig helt rolig. Det er jo ingen vei utenom, like greit å få det gjort. Ser frem til å ikke grue meg lenger, og ikke minst til å bli kvitt den enorme magen. Jeg sluttet å måle midjen i mars, da var den 108 cm…Jeg trenger kroppen min tilbake!

Etter ønske stiller en bekjent jordmor opp, Bente Bjørnås. Veldig betryggende siden ingen av oss er spesielt komfortable med sykehus. Hun tar imot oss halv åtte om morgenen, og gjør en kjempejobb med å informere og få oss til å føle oss i de beste hender. Vi kommer som planlagt inn på fødestuen først denne tirsdagen. Hele teamet som tar imot oss er i godt humør og forteller oppspilt om hva de har gjort i påskeferien. Jeg blir klargjort og får nåler med ulike funksjoner i hendene. Sitter ganske så fast der jeg ligger, og tenker at når jeg blir trillet ut herfra er jeg mest sannsynlig firebarnsmor og livet blir aldri det samme.

Bjørn kommer etterhvert iført grønne operasjonskler, i reneste Scrubs-stil. På operasjonssalen er det 40 grader, jeg lurer litt på hva folk har på seg under operasjonsklærne sine? Bjørn må i hvert fall ut å ta av seg litt og få i seg drikke før vi setter i gang. Veldig snilt av de å ha det så varmt og godt for min del, jeg liker jo det, rene peisestuen! Et forheng blir hengt opp foran ansiktet mitt så verken jeg eller Bjørn skal se noe.

Etterhvert fylles rommet av alle varianter av legen. En anestesilege står ved hodet mitt, hun har kun i oppgave å følge med på meg. En følger med på skjermene. To gynekologer gjør seg klar til å operere, og to andre leger observerer de som opererer. Og dette er bare de jeg kan se. Bjørn forteller senere at det står flere leger bak oss, i tillegg står det tre team klare til å ta imot barna på bakrommet. Hvert team består av en jordmor, en barnelege og en sykepleier.

De setter epiduralen, og en stund etterpå begynner de å knipe meg. Kjenner du dette? Jeg har lyst til å si ”ja”, men må etter en stund innrømme om jeg ikke aner om de har knepet meg eller bare later som.  ”Da setter vi i gang”, hører jeg nede ved fotenden. Det er dette jeg har gruet meg mest til, jeg kniper igjen øynene og forventer å kjenne i hvert fall som om noen hardt tegner en strek på meg. Jeg kjenner absolutt ingenting, og legen ved siden av meg forteller meg hele tiden hva som skjer. ”Nå tar de vannet på trilling 1”, sier hun, og jeg hører et kjempeplask mot gulvet. ”Da er trilling 1 født, det er en jente”, sier hun. Bente tar imot henne og kommer bort til meg. ”Gratulerer, her er datteren din”, sier hun og holder henne frem mot ansiktet mitt. Det er Iben. Jeg ser på henne og kjenner at tårene renner. Uff, klarer ikke å si noe, tenker at det er best de bare tar henne til bakrommet, jeg er jo så bundet at jeg ikke kan tørke tårer en gang. Før jeg rekker å summe meg, hører jeg på nytt ”nå tar de vannet på trilling 2”. Dette går veldig fort, jordmoren som tar imot han haster forbi. Jeg lurer på om det tyder på at noe er galt, men rekker ikke å bekymre meg mer før de tar vannet på trilling 3. Denne gangen må de dra og presse. Flere skubber og herjer oppå magen min, og jeg kjenner en svak smerte gjennom bedøvelsen. Nora kommer til verden, og også henne blir båret rett forbi. Dette tok tre minutter, de er født 09.52, 09.53 og 09.54. Mens jeg blir sydd sammen fortsetter gynekologene ivrig å fortelle hva de har gjort på i påskeferien. Helt utrolig at de kan ha et så avslappet forhold til en slik jobb! ”Jeg var på besøk hos noen venner, og fikk den gode lammesteiken…”. Helt utrolig! Men også veldig beroligende.

Bjørn, som har kvidd seg til å se så små babyer, er plutselig veldig oppsatt på å få med seg det som skjer på bakrommet. Han blander seg med havet av leger og pleiere der bak, og stemningen er heldigvis meget god. De smiler og gratulerer mens de undersøker de små. Jentene er i god form og blir fraktet til barneklinikken ganske fort. Luca er sjokkerende liten syns Bjørn. Mørkerosa, nesten gjennomsiktig. En liten kylling som ligger der og hiver etter pusten. Legene bedyrer at han ikke er liten for å være trilling, men at han må tilkobles en oksygenmaske før de frakter han videre.

Imens ligger jeg fortsatt på operasjonsbordet. Legene er ferdige med å diskutere påsken, og har i stedet gått over til å fortelle meg alt som kan bli glemt inne i magen etter et keisersnitt. ”Dersom du blir stoppet i sikkerhetskontrollen på flyplassen neste gang, kan det godt være at jeg har glemt denne”, sier den ene og holder opp en liten klemme. Jaja, jeg merker at jeg blir i godt humør av det, og tar all spøken som en bekreftelse på at alt har gått veldig bra. Da de tar vekk forhenget, kan jeg se føttene mine! Dét er lenge siden. Fjellet på midten er borte! Wow, det hadde jeg ikke forventet! Humøret stiger ytterligere. En time etter at jeg ble trillet inn, blir jeg trillet ut igjen. Alarmen går, folk ønsker meg lykke til, og sender meg i hui og hast ut av operasjonsavdelingen, før de stuper inn i nye scrubs og gjør seg klar til å ta imot en stakkar som må ta hastekeisersnitt. Ganske fascinerende, må si at alle jeg møtte her var utrolig dyktige!

Det første bildet som er tatt av Iben og Nora på barneklinikken.

Jeg føler meg utrolig sliten på oppvåkningen. Vil ikke lee en muskel, men er samtidig oppspilt av alt vi har gjennomgått. At jeg nå er firebarnsmor er helt uvirkelig, det synker overhode ikke inn. Jeg er full av medisiner og det går timer før jeg kjenner noe smerte. Bjørn tar turen ut og får informert familien, og tar de første bildene av de små i sengene sine på barneklinikken. De er så sterke at de slipper kuvøser fra første stund. Jentene ligger i en seng, og overvåkes på hver sin skjerm. Temperatur, oksygenopptak, puls… Luca ligger i egen seng med en maske over nesen. Han får 20% oksygentilførsel, ellers er også han i god form får vi beskjed om.

Jeg tror selv at jeg skal besøke de små i løpet av dagen. Alle jeg har snakket med som har tatt keisersnitt, har vært i relativt god form etterpå, og det har jeg også forventninger om å være. Dessverre er det her det begynner for min del. Jeg får ved en feil nesten ikke smertestillende de første seks timene på barselavdelingen. Jeg har forferdelig vondt, og alle håp om å besøke babyene må glemmes. Da feilen blir oppdaget ved midnatt, har jeg så store smerter at jeg har pusteproblemer og må holdes fast til de får medisinert meg. Deretter gir de meg en pillecocktail som skal få meg tilbake på et normalt smertenivå. Det resulterer i at jeg blir sendt på en reise ut i det ytre rom. Jeg hører min egen slepende stemme langt borte i tåka. Hodet er blytungt, orker ikke løfte det. Rommet snurrer rundt, jeg er ganske svimmel, best å bare lukke øynene… Jeg forsøker å sende en melding til en bekymret Bjørn, som har reist hjem til den nybakte storebroren, men jeg ser ikke tastene. Jeg klarer til slutt å få ringt og mumlet at det går bra, at jeg ikke har vondt, men at det vel har bikket litt langt andre veien.

De første to dagene har jeg veldig vondt og er helt utslitt. Veldig deprimerende. Folk kommer på besøk, og er nok litt sjokkert over å se meg så skral. Ikke minst er jeg en av de siste i familien som får sett de nyfødte. Ganske merkelig, jeg er jo moren!

Kommunen ringer meg på onsdagen. De gratulerer, men har besluttet å ikke hjelpe. Det vil si, de tilbyr oss å betale 252 kr timen for en time klesvask på mandag og en time flaskekoking på torsdagen. Dette må ha vært en utrolig flau telefon å ta, og vi gir selvfølgelig beskjed om at vi kommer til å anke.

Torsdags morgen ligger jeg fortsatt i sengen. Har tigget meg til å slippe å stå opp så langt. Kroppen vil ikke, jeg er forferdelig skuffet. Jeg ante ikke at det skulle bli slik. Før jeg har orket å lukke opp øynene hører jeg et lystig ”God morgen” og rommet blir så lyst at jeg lurer på om jeg har landet på solen! For en brutal morgen, denne pleieren er jo helt nazi! Jeg er jo i mitt livs dårligste form, og så kommer hun inn her og trekker gardinene fra vinduet omtrent før jeg har våknet! Merker at jeg blir litt sint, og det er vel kanskje det som må til. På en time har hun fått i meg frokost, fått meg ut av sykehusklærne og på beina. ”Få tak i mannen din, nå skal du på barneklinikken”, beordrer hun. Da kjenner jeg at humøret stiger.

Mitt første møte med Iben på barneklinikken. Et stort og uforglemmelig øyeblikk!

Jeg blir trillet i rullestol, og fra gangen passerer vi flere rom med slitne foreldre, kuvøser, små senger, et utall skjermer og pleiere som haster frem og tilbake. Dette er altså det som venter oss de neste ukene. ”Hit skal du”, sier portøren og plasserer meg midt på gulvet blant kuvøser og senger. Bjørn er veldig ivrig og, i sakte kino, hjelper han meg opp og bort til vårt hjørne. Jeg husker faktisk ikke så mye av dette. Jeg husker at jeg kikket opp i sengen og så de to minste babyene jeg noen gang hadde sett: Iben og Nora. Tårene renner og renner, og jeg føler sikkert så masse at jeg ikke vet hva. Sjokk, glede, overveldelse, bekymring… Gjennom strømmen ser jeg uklart Luca ligge i sin seng, med masken ved siden av seg. Han er enda mindre enn de to andre. Jeg får holde Iben, og det begynner å synke inn at dette faktisk var grunnen til keisersnittet. Jeg har vært så lenge for meg selv, at det nesten føles uvirkelig.

Deretter kommer jeg meg heldigvis fort.  Jeg vil egentlig bare hjem. Syns det var noen utrolig tøffe dager alene på sykehuset, og at Theo prøver å få meg med hjem hver gang han er på besøk, gjør det helt uutholdelig. ”En, to, tre-bli med, mamma”, sier han og drar meg i armen når han skal gå. Vi savner hverandre noe enormt, og jeg lengter veldig etter hverdagen.

Fredag orker jeg ikke mer, og jeg får lov både av sykehuset og Bjørn å reise hjem. Jeg er i himmelen når jeg legger Theo den kvelden. Det er heldigvis noe jeg klarer å gjøre. I det jeg sovner på puten hans, endelig med fred i kroppen, kvepper jeg til av en tanke som overrasker meg, og som jeg skjemmes over. ”Dette er det beste jeg har følt siden jeg la Theo mandag kveld…”. Siden den gang var jeg blitt mor til tre… Jeg kommer nok aldri til å glemme dette. Opplevelsen av å bli mor på denne måten og ved naturlig fødsel var for meg så vidt forskjellige. Til tross for at keisersnittet var ukomplisert, oppstod det så mye i ettertid at det overskygget gleden. Morsfølelsen er absolutt ikke tilstede for min del, og jeg synes det er rart å tenke på at jeg har tre barn til som ligger i små senger på barneklinikken, der de stelles av fremmede. Den fredfulle følelsen byttes ut av skam, og jeg synes synd i de tre små som ligger der oppe, og som har fått en mor som kan tenke slik.

 

Barneklinikken

Bjørn ved trillingene sin seng på barneklinikken.

Vi reiser frem og tilbake hver dag. Bjørn har fått pleiepenger og er også hjemme. Pleierne på barneklinikken er utrolig hyggelige og flinke, og det er trygt å ha barna sine der. I begynnelsen bare sover de. Vi holder de, gir de mat i sonder og bader de. Etter noen dager begynner jeg også å øve på ammingen. De ammes, veies og så får de resterende på flaske. Den første tiden blir det enormt mye pumping, og jeg har faktisk morsmelk til alle tre.

En stolt Theo får bare se lillebror gjennom en glassdør på klinikken.

Barn under skolealder får ikke komme inn, så Theo får bare se babyene gjennom en glassdør. Dette gjorde nok inntrykk for han snakker enda om da Luca var på sykehuset med slange i nesen. Øvrig familie kan komme på besøk mellom 17.30 og 18. Ikke lange tiden det, men uansett godt å se kjente fjes i noen minutter innimellom.

De vokser fort, og etter to uker spiser de bare av flaske og fra meg. Allerede da begynner sykehuset å snakke om å sende oss hjem. Vi tigger oss til å være der litt og litt lenger. Hverdagen hjemme med tre så små babyer og tre større barn er skremmende.

 

 

Theo og ordfører Siv Høgtun fant virkelig tonen. Her storkoser han seg med å vise lekene sine til en som virkelig viser interesse. Koselig!

Hver dag er jeg på klinikken, og hver kveld jobber jeg med anken. Jeg er veldig, veldig sliten. Etter noen uker kommer ordføreren og helsesøster på besøk. Det blir en utrolig koselig time, der vi får blomster og et gavekort på 10.000 kr. Ordføreren er noe sjokkert over behandlingen vi har fått av pleie-og omsorgsavdelingen, og sier at hun vil undersøke det nærmere.

Dagen for utreisesamtalen har kommet. Iben, Luca og Nora har lenge vært sterke nok til å reise hjem, og vi må bare innstille oss på at den nye hverdagen er like rundt hjørnet. Luca har også passer to kg, så det er ingen grunn til å vente. Da vi kommer til samtalen en fredags morgen har de plutselig bestemt seg for å sende oss rett hjem, ikke vente til mandagen slik som avtalt. Jeg får omtrent sammenbrudd. Vi har verken bilseter eller senger og hadde mye vi skulle stelle i stand i helgen. Heldigvis innser de at om babyene skal avgårde, må de kjøre de hjem til oss selv. Så vi får bli til mandag.

 

Den nye hverdagen

Pakket og klare for å reise hjem til familien etter 2 uker og 6 dager på barneklinikken. 30.april 2012.

Å vandre ut fra barneklinikken med tre babyer gir en utrolig blandet følelse. Jeg er svært lettet over at det er over, jeg håper vi ikke må tilbake og jeg er så spent på hvordan det blir å ha de hjemme. Anken er nesten klar. Sjokkerte jordmødre, helsesøstre, barnevern og brukerombud har alle skrevet støtteskriv til oss, så saken vår er veldig sterk. Behandlingstiden er dessverre flere uker, så vi må klare oss selv.

 

Det første bildet som ble tatt etter at vi kom hjem. Her prøver de den nye sengen sin – Theo sin gamle lekegrind!

De første dagene forsøker vi å følge rutinene fra klinikken, men det fungerer ikke for vår familie. Jeg ammer, pumper og gir flaske. Måltidene går nesten i ett, og vi har ikke tid til de tre andre. Jeg er utrolig nedfor og ser ikke hvordan dette skal gå, vi må jo ha tid til de andre barna også! Det er en stor lettelse når vi sammen med helsesøster bestemmer oss for å gå over til å gi flasker og pumpe. Etter dette blir dagene helt annerledes. Jeg føler meg gradvis bedre, og måltidene tar mindre enn en time. Dermed har vi to timer til de andre barna før neste måltid, mens babyene sover. Det er meget hektiske dager, men man venner seg til andre rutiner med så mange barn. De er nok roligere og mer vant til å ligge en stund uten at noen plukker de opp. Mange som besøker oss kommenterer at det er overraskende rolig i huset. «Skulle aldri tro at der er tre babyer her, jeg hadde forventet kaos!», har vi fått høre mange ganger.

Endelig kom du hjem til meg, Luca!

Ihne og Mia er til enorm hjelp. Jeg slipper knapt til, så jeg kan konsentrere meg om pumpingen og Theo. Storesøstrene skifter bleie, mater og bysser. Jeg er så utrolig imponert. De har doktorgrad i babyer i en alder av 8 og 11! Theo henter bleier og smokker, kaster bleier, holder flaske og koser med babyene. Ikke verst det heller for en 2-åring! Familien ellers trår kraftig til for å gjøre tiden lettere, og i ettertid kan jeg se at trillingene har virket svært samlende på både min og Bjørn sin familie. Vi har også noen eksepsjonelle venner som fullstendig har gitt ordet «venner» en ny dimensjon! Alle har stilt opp, alle har hjulpet til. Jeg er så imponert og vi er evig takknemlige!

Etter noen dager ringer kommunen. De har ombestemt seg og tilbyr 10 timer pleiehjelp i uken, vederlagsfritt. Det er en stor lettelse, og gjør at en av oss kan sove mens de hjelper med stellingen. Trillingene skal ha mat hver tredje time fra kl 8 om morgenen til kl 23, og så kl 03.30 om natten, så det er godt å få hjelp til to måltider.

Vi mater de om natten ved å støtte flaskene mot dynen og bygge opp med noen kluter. Utrolig effektivt, det går så fort at vi knapt trenger å våkne.

I starten står vi opp om natten og steller de, ser en episode av Californication, og legger oss igjen. Etter hvert blir vi så slitne at vi bare sitter som zombier og mater. Da får vi et tips om hvordan vi kan mate de i sengen, uten å ta de opp. Dette letter nattarbeidet mye, og det gjør det mulig for en av oss å gjøre unna all matingen på 30 minutter.

Trillingene vokser fort og er mer våkne. Det innebærer at de kjeder seg mer, og griner mer. Helt til de legger seg… Helsesøster kommer hjem til oss og veier de en gang i uken. Etter hvert må vi også komme innom helsestasjonen for å få vaksine. Effekten er fantastisk. De sovner kl 20! For første gang på måneder kan vi sette oss ned å snakke sammen, og faktisk høre hva den andre sier. Ja takk til vaksine hver dag! Dessverre er de tilbake i form dagen etter og hyler av full hals utover kvelden. I juli er vi på ferie hos min familie i Nordfjord. Det er en stor dag når min bestemor på 100 år får holde de, en etter en.  Et veldig flott syn, den fine, gamle damen med de små babyene i armene, litt av en kontrast. Uroen på kvelden fortsetter, og når vi pakker siste dagen, vurderer vi faktisk å ”glemme” Nora. For en skrikerunge!

Theo tror nok at hyppig pumping er noe som foregår i de fleste hjem. Her tester han spent utstyret på seg selv.

Når vi kommer tilbake til Askøy begynner vi å legge de kl 21, godt å få litt kveld igjen! På 3,5 måneder begynner de å smake på grøt, og blir roligere. Bjørn begynner på jobb når de er 4 måneder, og jeg gir meg med pumpingen. Godt å ha nådd målsetningen, og godt å levere pumpen tilbake til apoteket. Den ser jeg aldri igjen! Kommunen stiller med hjelp 20 timer i uken, også på kvelden. Etter det vi får høre, er det et ettertraktet oppdrag blant pleierne, litt variasjon fra å stelle eldre.

Jeg begynte å trene igjen ganske tidlig. Pådro meg en liten infeksjon i såret, så jeg måtte ta en pause i styrketreningen. Nå er jeg bra igjen, har ikke smerter i såret lenger og trener når jeg har tid og orker. Forsøker å gå på fotballtrening en gang i uken igjen. Utrolig gøy, men jeg kan ikke huske at det var så travelt!?

Mellom bleiebytting og mating unner vi oss en tur med Hummeren. Theo elsker å sitte frempå og trille til butikken for å kjøpe is!

Trillingene nærmer seg nå 6 måneder, og vi forbereder barnedåp. De har nettopp sluttet å få mat på natten, så det er så som så med sovingen. Etterhvert har jeg vent meg til at 4-5 timer søvn er greit. Midt på dagen sover babyene noen timer, så da har jeg mulighet til å legge meg nedpå om jeg er veldig trøtt. Innimellom har jeg tenkt at tiden står stille, så sent har det gått, men når jeg ser tilbake har utrolig mye skjedd. Dagene er hektiske, men det er koselig arbeid, og ingenting er vel bedre enn å få være sammen med barna. Morsinstinktet har heldigvis for lengst våknet. Utrolig fascinerende å se hvor ulike de små har blitt, både av utseende og personlighet. De smiler og pludrer og er så herlige. Theo er en veldig flink storebror, og har gjort min bekymring til

 

 

Barneflokken er doblet. Ihne, Mia og Theo har vært fantastiske hjelpere hele veien. Vi er så stolte av dere, alle seks!

skamme. Han koser seg med de små, steller de og leker med de. Jeg prøver å tenke på å nyte hvert sekund, lagre alle inntrykk på minnet. Vi er utrolig takknemlige for at det har gått så bra så langt, og for at vi skulle være så heldige å få oppleve dette. Ikke minst er vi stolte over hele den flotte barneflokken, og jeg tar av meg hatten for hvordan de store har tatt imot og taklet hverdagen med sine tre små søsken. Rikere enn dette tror jeg ikke man kan bli!


17 kommentarer til Story

  1. Lena sier:

    Heisann! For en fantastisk story og blogg..sitte me tåre i augene! Ska følge me på deg frøken her og…:-)

  2. Anette sier:

    Veldig rørende historie! Dere er noen flotte mennesker, og barna er nydelige!

  3. Lovise Amdahl sier:

    Ein fantastisk historie, Unni! Som ein av dei utanforståande,som ikkje har mulighet til å sette seg inn i ein slik situasjon , gledar eg meg til å følge bloggen!
    Eg må tilføye, som gammal nabo, at eg håpar det ikkje er noko mystisk i Vereids-området som fører til trillingar….;)

  4. Ann Helen Heldal sier:

    Hei,

    Dette var fasinerende lesning. Vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon og forandring i livet. Men her fikk jeg et innblikk i noe jeg ikke visste noe om.

    Du skriver veldig bra Unni :-)

    Stå på videre, du har en utrolig flott familie……

    Klem fra Daddel som tørker en tåre i øyekroken 😀

  5. Hilde Hodneland sier:

    Hei:) flott og spennende blogg:)
    Jeg ventet trillinger selv i februar/mars..
    Lurer i den anledning på hvor og hvilke vogn dere kjøpte?
    Mvh Hilde

    • Unni Tveit sier:

      Hei!
      Vi var så heldige å få vogn sponset fra Barnas Hus. Vi fikk en Babyjogger Summit XC Triple. Det er ikke så lett å skaffe, jeg kontaktet flere leverandører og mange hadde problemer med å i det hele tatt importere trillingvogn. Der er som regel et lite marked på finn.no om dere er interessert i brukt vogn, ellers ville jeg anbefale å kontakte de store kjedene.
      Mvh, Unni

  6. Hilde Hodneland sier:

    Ok:)
    Lurte på hvordan dere gjorde det når trillingene skulle sove de første månedene? Sov de i hver sin seng eller i en seng? Vurderer å kjøpe en stor grindseng når de er født slik at de kan sove sammen.. Må bare finne en stor nok først. Er nå litt over 4 mnd på vei, spennende og travelt med alle kontrollene, men også betryggende. Men vi gleder oss stort og bloggen din med de koselige bildene og innleggene er bare med på å få oss til å glede oss enda mer:)) blir spennende:) ha en fin helg.

  7. Line sier:

    Dette er en fantastisk historie Unni. For noen sterke foreldre dere er og for noen fantastiske barn dere har. Jer meget imponert over alt dere har gått gjennom og fått til. Jeg stikker nok innom utover for å følge dere opp :)

    Hilsen Line

    • Unni Tveit sier:

      Tusen takk for det, kjekt å høre. Og ikke minst kjekt at en erfaren blogger stikker innom av og til:) Ja, det har vært noen harde tider innimellom, men all kosen veier utvilsomt opp!

      Hilsen Unni

  8. Nina sier:

    For en flott historie!!
    Satt helt fengslet å leste.

    Dere er sterke og flotte foreldre!!:)

  9. Ida sier:

    jeg ville bare si at jeg elsker bloggen din, fant link på mammanett for et par dager siden, å har sotte helt fengslet i historien din, du har helt fantastiske barn, å må si det var gøy å følge med på hvordan det går med alle :) håper du fortsetter med bloggingen, og gleder meg til å fortsette å lese hvordan dere har det :)

    • Unni Tveit sier:

      Hei Ida,

      Tusen takk for en inspirerende tilbakemelding! Veldig godt med slike ord, får absolutt lyst til å fortsette med bloggingen da. Kjekt å høre at du vil følge oss, vi setter stor pris på det:)

      Mvh, Unni

  10. Jeg må bare kommentere her også :)
    For en flott historie !
    Jeg tar meg selv i å le, være alvorlig, bli rørt, tørke en tåre, sliten og alt på en gang 😉
    Du gir et skikkelig innblikk i en hverdag jeg ikke klarer forestille meg engang.. Jeg merker jeg er sliten når dagen er omme jeg, men skal jammen prøve å huske på dere neste gang jeg tar meg selv i å klage over d 😉 Jeg har jo kun et barn, men har et brennende ønske om flere en vakker dag <3
    Kommer definitivt til å følge med her også :)

    • Unni Tveit sier:

      Så kjekt at du stikker innom her også. Ser at dine reaksjoner er ganske like mine da jeg leste om deres historie i går. Vi har nok ganske forskjellige situasjoner, men jeg tror at slik våre hverdager har blitt, har vi lært å sette pris på de til tross for at vi er slitne, begge to. Og det er jo helt supert om vi kan være en inspirasjon for hverandre. Jeg kommer helt sikkert til å følge med på dere og Theodor:)

  11. Erik timland sveen sier:

    hei, for en bra blogg er 17 år selv men har to flotte søstre som er likegamle som meg. altså jeg er trilling og er den eneste gutten i flokken.
    synes det er morro og se hvordan opplevelsen med trillinger er i foreldres perspektiv.

    også veldig bra skrevet, koste meg gjennom alt :)
    mine foreldre klarte seg med 3 barn og ikke 6, men du har et flott eventyr i vente med mye opplevelser .
    jeg er kjempeglad for at jeg har søsken som er likegamle som meg. i mitt hode så er det så mye greiere og ikke minst gøyere med tanke på værandre. det lille behovet som jeg hadde før om at jeg ville ha en storebror eller en lillebror fikk jeg gjennom fettere og kusiner. dere kommer til og ha mange øyeblikk som vil varme foreldres hjerte.

    ønsker dere det beste mvh Erik timland sveen

    • Unni Tveit sier:

      Hei Erik!

      Så utrolig kjekt å høre fra deg! Har mange ganger tenkt at jeg skulle hatt tips fra noen som har vokst opp som trilling, så det setter jeg veldig stor pris på. Jeg tror man flytter grensen for hva som er hektisk og stress ganske betraktelig når man får så mange barn, hadde aldri trodd at jeg kunne venne meg til noe som dette! Men du har så rett når du sier at der er mange øyeblikk som varmer foreldres hjerter, så alt strevet er en dråpe i havet i forhold. Godt å høre at du omtaler det så positivt å vokse opp som en av tre jevnaldrede, jeg håper at våre tre vil oppleve det slik også. Her er det alltid noen å leke med og alltid noen som kan trøste, så jeg tror vi kan slå fast at de seks barna her er blitt en ganske sammensveiset gjeng.

      Kjekt at du liker bloggen. Setter absolutt pris på tilbakemeldinger og betrakninger videre:)

      Unni

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *