Skal bare, skal bare…

"Skulle bare vinne et kappløp..." Gikk ikke helt etter planen...

«Skulle bare vinne et kappløp…» Gikk ikke helt etter planen…

«Jeg skulle bare vinne et kappløp i barnehagen. Plutselig så jeg en stein, og så falt jeg på den…» Dette var Theo sin forklaring på et ganske forslått ansikt, da Bjørn hentet han i barnehagen på mandag. Det går ikke alltid etter planen gitt! «Lurer på hvor han har konkurranseinstinktet fra», var onkels kommentar…Hmm, tja, ikke vet jeg… Han har ihvertfall fått ekstra godt stell av store og små både hjemme og i barnehagen. I morges var han utrøstelig, ville absolutt ikke i barnehagen. «Vil bare sove på sofaen til farmordagen!» Men de har sine lure triks, mens han satt på pappa sitt fang og gomlet i seg en nydelig muffins, stilnet strømmen av tårer. Etterhvert kom både jenter og gutter og trøstet og lurte på hvordan det gikk med han. Helt tydelig at de passer på hverandre, det var nesten litt rørende.

Tre gode venner har rosin-bruch i sofaen.

Tre gode venner har rosin-bruch i sofaen.

Morsom Luca!

Morsom Luca!

Iben prøver å lage samme grimase.

Iben prøver å lage samme grimase.

Nora er kun opptatt av rosinene...

Nora er kun opptatt av rosinene…

I regnværet fikk ungene også dele en oreo-kjeks pakke. Da ser vi slik ut etterpå...

I regnværet fikk ungene også dele en oreo-kjeks pakke. Da ser vi slik ut etterpå…

Helgene synes jeg som regel at forsvinner i en monoton tralt av vaner og rutiner. Når mandagen kommer og folk spør hva jeg har gjort på, så husker jeg det ikke, nettopp fordi det er det samme som jeg har gjort i helgen i lang tid. Men denne gangen ble helgen litt mer begivenhetsrik, og det skal egentlig ikke så mye til. Mens de store var på badeland med onkel, niese og nevø, tok jeg med de minste på tur. Det var et ruskevær uten like, men det var til å leve med den timen vi var ute. Tror faktisk at det er værre å se ut fra stuen, enn å bare gå ut i været. De små var veldig ivrige, til og med Nora labbet i vei ned bakken…og opp bakken! Det hadde jeg ikke trodd! Så lett vogn har jeg aldri hatt opp bakken før! Måtte motivere de litt ekstra på slutten, men de kom seg opp på egenhånd alle tre. Der fikk jeg selvfølgelig et problem med å sanke de sammen så de skulle gå riktig vei, de ville jo videre ut på bilveien! Vi venter med den en stund til.

Ingen tvil om de små hadde lyst ut. Det var bare å kle seg godt.

Ingen tvil om de små hadde lyst ut. Det var bare å kle seg godt.

Skal vi gå opp hele bakken?

Skal vi gå opp hele bakken?

Her er vi nesten på toppen, og er jeg er i full gang med motiveringen.

Her er vi nesten på toppen, og er jeg er i full gang med motiveringen.

Av en eller annen grunn trodde Nora at onkel ventet på toppen. Hun labbet avgårde og var førstemann oppe. Da hun ikke fant onkel, kom hun tilbake til flokken nede i bakken.

Av en eller annen grunn trodde Nora at onkel ventet på toppen. Hun labbet avgårde og var førstemann oppe. Da hun ikke fant onkel, kom hun tilbake til flokken nede i bakken.

En velfortjent pause på toppen.

En velfortjent pause på toppen, mens mamma løper rundt og sanker inn Luca og Iben.

Søndag var været enda værre, og vinden så sterk at de minste ikke kunne holde seg på beina. Heldigvis var vi så heldige å få låne treningssalen på Stamina i Kleppestø. Jeg fikk ikke trent, men ungene løp rundt, hadde hinderløype og lekte tikken. Kjempegøy! Jeg kom meg selvfølgelig ikke dit på egenhånd med seks unger, stor takk til fadder Kjersti! Tenker vi må gjøre mer av dette i helgene, det hadde vært bra med slike rutiner! Søndag kveld var jeg så gåen at Ihne og Mia sendte meg i seng kl 18:30. «Vi hjelper pappa å legge trillingene, vi». Jeg sovnet som en stein, og sov til 06:30 dagen før. Med så snille jenter og Bjørn hjemme med vinterferie kommer overskuddet litt etter litt. Herlig!

Moro for store og små i treningssalen på Stamina!

Moro for store og små i treningssalen på Stamina!

Kunne ikke gå forbi lekerommet på vei ut...

Kunne ikke gå forbi lekerommet på vei ut…

Her var det alt mulig å leke med, og de ville ikke gå igjen. "Kan vi gp hit igjen snart, mamma?", spurte Theo. Gjerne for meg, kanskje jeg kan få trent litt også etterhvert.

Her var det alt mulig å leke med, og de ville ikke gå igjen. «Kan vi gå hit igjen snart, mamma?», spurte Theo. Gjerne for meg, kanskje jeg kan få trent litt også etterhvert.

I dag har det vært 11 grader her, så turen jeg hadde planlagt til Stamina ble til en herlig joggetur istedet. Jeg hadde egentlig lyst på litt ordentlig vinter, men nå tviler jeg litt på at den kommer i hele tatt, så da kan vi like gjerne glede oss over plussgradene og at våren nærmer seg!

En utslått gutt har tatt av plasteret og sovnet før hodet traff puten.

En utslått gutt har tatt av plasteret og sovnet før hodet traff puten.

Ønsker dere en god uke og en super vinterferie til de som har det.


Om Unni Tveit

Jeg, Unni Tveit, er i utgangspunktet verken husmor eller supermamma, men nå har jeg måttet lære meg noen triks som får vår hverdag til å gå sånn ca rundt. Jeg er født i mars 1978, og var tidlig veldig aktiv med fotball, håndball og friidrett, kjedet meg ikke den gangen heller! Sportsinteressen har holdt seg hele livet, og jeg spiller fortsatt fotball, når jeg har tid, vel og merke. Ellers er jeg glad i festlige serier, Californication, Seinfeld, Entourage, Klovn og Solsidan er noen av de vi har unnagjort. Jeg har vel en litt kreativ side, som viser seg cirka annethvert år ettersom fotball prioriteres over det meste her i huset. Har malt porselen, glass, akvareller og oljemaleri, og har faktisk solgt noen også en gang i tiden. Ellers liker jeg å få trene, alt fra fotball og squash til vekter på treningsstudio. Jeg har noen fantastiske venner som heldigvis er så greie å komme innom meg ofte, nå som jeg ikke kommer meg ut så mye. Og når de ikke er innom så har jeg alltids min kjære Bjørn, den beste av alle! En morsom, smart og glad superpappa, bedre mann kan ingen ha! Jeg elsker å reise og å oppleve ulike land og kulturer. Dette blir det antageligvis noe mindre av de nærmeste årene... Da mine litt eldre søsken stiftet familier og satte fem barn til verden på tre år, tok jeg på meg tanterollen for fullt, men for min egen del fungerte vel alle bleiene, griningen og matingen som prevensjon. Mine foreldre trodde nok at jeg skulle være samboer med mine to katter og spille fotball til jeg var 100 år. Selv hadde jeg vel trodd at oddsen for det var større enn at jeg skulle bli firebarnsmor og stemor til to. Men nå som det har blitt slik, må jeg si at jeg anser meg som utrolig heldig og forsøker å nyte hvert minutt av hverdagen med Bjørn, Ihne, Mia, Theo, Iben, Luca og Nora.
Dette innlegget ble publisert i Hverdag. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *