Shake hands

Ny dag, nye muligheter! Ting har roet seg over natten. Jeg er absolutt ikke en langsint type. Vil helst at verden skal bestå av fred og fordragelighet, fuglekvitter og duftende blomsterenger…Ha ha…Jeg er ihvertfall ganske fredelig av meg vanligvis, temperamentet spares til helt spesielle anledninger. Som i går. Den stakkars pleieren som kom i skade for å tilby meg et skjema istedet for å henge opp klesvasken på en dag da alt gikk galt, syntes nok at situsajonen var ganske ubehagelig i går hun også. Sikkert ikke så gøy å være her når man bare ser hvordan uværet bygger seg opp over hodet mitt…Jeg skjønner godt det, jeg har et elendig pokerfjes, det vet jeg. Ihvertfall tok hun det opp i morges når hun var her og hjalp. Og det er jeg glad for. Jeg liker ikke å gå rundt å skule på folk, og har en ytterst pågående samvittighet. Ikke minst så hadde jeg ikke lyst å være irritert på henne, siden hun åpenbart var både flink med unger og inntrykket jeg fikk de første 50 minuttene var veldig bra. Jeg likte ikke å ikke like henne! Godt at det er over. Vi begravde «stridsøksen» med en klem på kjøkkenet. Det dreide seg jo hverken om vedtak i seg selv eller pleiernes tolkning av vedtaket, det dreide seg om elendig behandling fra kommunen sin side. De bør kunne melde fra i god tid når de gjør endringer, og sørge for at det ikke er noen uskyldige sjeler som må overbringe de dårlige nyhetene istedet. «Don’t shoot the messenger», heter det jo…Var vel nesten det jeg gjorde…

Jeg har helt gnagsår i hodet av å tenke på hvordan det skal fungere fremover, men jeg har vel både tenkt selv og i samråd med fagfolk, at vi forsøker slik vedtaket er i utgangspunktet. Om armene mine holder er det jo vel og bra. Hvis ikke får vi vurdere hva vi skal gjøre. Vi er jo så heldige at vi har  mange gode venner som vil hjelpe. Jeg er helt overveldet over alle som meldte seg for å hjelpe når de hørte hvordan det lå an i går. I dag kom en venninne og hjalp med middagsmåltidet, og i morgen kommer det en annen. Vi er evig takknemlige, jeg kommer til å skylde folk hjelp til langt opp over ørene resten av livet! Om det skulle være noen trillingfamilier som leser dette og som ikke får hjelp, så skjønner jeg om de synes at jeg er godt bortskjemt. Men dere skal vite at jeg føler meg heldig, men jeg tåler ikke å bli behandlet dårlig. Det værste av alt er jo at det ikke er noe nytt. Vi er langt fra de eneste som ikke blir informert eller blir informert alt for sent av kommunen. Vi har vel alle kjente som har opplevd lignende, om vi ikke har det selv. Huff og huff, nok om det, nå vil jeg ikke bruke mer energi på dette. Let’s move on!

 


Om Unni Tveit

Jeg, Unni Tveit, er i utgangspunktet verken husmor eller supermamma, men nå har jeg måttet lære meg noen triks som får vår hverdag til å gå sånn ca rundt. Jeg er født i mars 1978, og var tidlig veldig aktiv med fotball, håndball og friidrett, kjedet meg ikke den gangen heller! Sportsinteressen har holdt seg hele livet, og jeg spiller fortsatt fotball, når jeg har tid, vel og merke. Ellers er jeg glad i festlige serier, Californication, Seinfeld, Entourage, Klovn og Solsidan er noen av de vi har unnagjort. Jeg har vel en litt kreativ side, som viser seg cirka annethvert år ettersom fotball prioriteres over det meste her i huset. Har malt porselen, glass, akvareller og oljemaleri, og har faktisk solgt noen også en gang i tiden. Ellers liker jeg å få trene, alt fra fotball og squash til vekter på treningsstudio. Jeg har noen fantastiske venner som heldigvis er så greie å komme innom meg ofte, nå som jeg ikke kommer meg ut så mye. Og når de ikke er innom så har jeg alltids min kjære Bjørn, den beste av alle! En morsom, smart og glad superpappa, bedre mann kan ingen ha! Jeg elsker å reise og å oppleve ulike land og kulturer. Dette blir det antageligvis noe mindre av de nærmeste årene... Da mine litt eldre søsken stiftet familier og satte fem barn til verden på tre år, tok jeg på meg tanterollen for fullt, men for min egen del fungerte vel alle bleiene, griningen og matingen som prevensjon. Mine foreldre trodde nok at jeg skulle være samboer med mine to katter og spille fotball til jeg var 100 år. Selv hadde jeg vel trodd at oddsen for det var større enn at jeg skulle bli firebarnsmor og stemor til to. Men nå som det har blitt slik, må jeg si at jeg anser meg som utrolig heldig og forsøker å nyte hvert minutt av hverdagen med Bjørn, Ihne, Mia, Theo, Iben, Luca og Nora.
Dette innlegget ble publisert i Hverdag, Trillingsaker. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *