Sannhetens time

Vi har jo skrytt veldig av kommunen vår, som til sist besluttet å stille opp med veldig god hjelp. Men innimellom er det neimen ikke så rosenrødt. Jeg synes at behandlingen av saken vår er helt forkastelig! Vedtaket vårt gikk egentlig ut i høst, men vi fikk muntlig beskjed om at det fortsatte inntil vi hørte noe mer. Som jeg har fortalt hadde vi et møte med kommunen for en ukes tid siden. Der fikk jeg inntrykk av at ingen avdelinger føler det som «sitt bord», som de sier, å hjelpe. De vet ikke hvor de skal plassere hjelpen, og ser egentlig frem til å få avsluttet den, så de slipper mer av «plasseringsproblemet». Jeg synes jo at det er utrolig merkelig at det for det første skal spares på hjelp til en trillingfamilie, og for det andre at det er et så stort problem å få plassert hjelpen hos riktig avdeling at de helst vil slippe.

Vedtaket vårt er veldig generelt og spesifiserer ikke hjelpen, det heter bare «avlastning i hjemmet». Jeg synes det er veldig rart å spørre fremmede om hjelp i mitt hjem, så jeg har følt meg ganske forsiktig frem tidligere. Da har pleierne sagt at jeg kan spørre om hjelp til hva som helst. En av pleierne som var her i dag kunne fortelle at dette var siste dag av nåværende vedtak, og at de fra i morgen ikke kommer til lunsjmåltidet lenger. Det var jo kjekt at noen gadd å fortelle det til oss også…Egentlig har jeg laget til en liste for de som ikke er så vandt til å være her, men den er det ikke mange som kikker på. Da jeg spurte vedkommende i dag om hun kunne hjelpe til med klesvasken meldte hun pass. Det var det ikke de som skulle gjøre, om jeg ville søke til en annen avdeling for å få hjelp til det, så kunne hun godt ta med et skjema til meg…Jeg hater egentlig å spørre om hjelp, men slik som situasjonen vår er, så må jeg jo. Har dere spurt om hjelp noen gang og fått nei? Det føles egentlig ikke så bra, spesielt ikke når det er fremmede. Hver gang jeg må spørre så trakker jeg på stoltheten min…Jeg ble både rasende og lei meg, og tok klesvasken selv. Sikkert ikke vondt ment, men om jeg noensinne skal hjelpe en trillingfamilie, så skal jeg hjelpe der det trengs uten spørsmål, slik de fleste gjør. Jeg vil tro at det ikke er noen tvil om at det er travelt her…

Nå må det nevnes at pleieren som kom til kveldsmåltidet her, er godt kjendt i huset og begynte med å spørre om hun skulle begynne med klesvasken. Det er nok veldig individuelt hvordan de oppfatter vedtaket og hvordan de forholder seg til et oppdrag på siden av det vanlige. Det må også nevnes at da Bjørn kom hjem hadde han med det nye vedtaket som hadde kommet i posten i dag…Dagen før det trer i kraft…Timene er redusert fra 20 til 12,5 og skal primært brukes mellom kl 8-9.30 og 18.30-19.30. Hjelpen skal også begrenses til stell og pass av barna. I og for seg greit i forhold til kveldsmåltidet, men på morgenen kommer de som regel ikke før jeg er ferdig med både stell og mating. Jeg kan ikke la sutrete unger vente sultne til kl 8…Så det vil nok i så tilfelle bli bare pass. I høst fikk jeg også beskjed om at jeg kan levere Theo i barnehagen og handle matvarer, men deretter skal jeg returnere. Avlastningen skal ikke brukes til at jeg kan få lufte meg eller trene noe, jeg skal være tilgjengelig i hjemmet. Så akkurat i forhold til hjelpen på morgenen, blir det jo spennende å se om det blir til at de passer mens de ser på at jeg rydder opp og vasker klær…Lunsjmåltidet utgår til tross for at jeg bad om å få beholde det noen dager ihvertfall frem til Bjørn skal i permisjon. Jeg har prøvd å gjøre unna lunsjmåltidene selv før, for å spare kommunen for timer. Ha ha, er det noe som heter dumsnill?! Jeg endte ihvertfall opp med senebetennelse i begge håndledd, begge albuer og en låst skulder, så jeg er litt bekymret for hvordan det skal gå. Jeg vil gjerne klare det selv, men jeg har nok av ting som holder meg våken om jeg ikke skal ha senebetennelse også…

Jeg har hørt fra mange andre trillingfamilier at problemet er at der er så mange pleiere som kommer innom, at det kan bli litt slitsomt å lære de opp gang på gang. At det vil være mange som kommer, det forstår jeg, så det er ikke alle jeg tar meg bryet med å lære å blande nan og sterilisere flasker. Man vet aldri om de kommer tilbake. Men da tenker jeg at de i det minste burde kunne hjelpe med så universelle ting som klesvask? Jeg vet ikke jeg…Jeg kan ikke være sint pga at pleierne tolker et så generelt vedtak forskjellig, jeg føler meg bare oppgitt over kommunen som behandler oss så…respektløst. Etter dette følte jeg meg plutselig bare endeløst lei av å spørre fremmede om hjelp…Spesielt når jeg i dag sitter igjen med det inntrykket at de helst ikke vil hjelpe. Jeg føler meg baksnakket. Det er helt klart mange som har diskutert hjelpen her hos oss, uten å bry seg om det vi sa på møtet for en uke tilbake. Jeg vet jo at vi trenger hjelpen, og må være takknemlige for det vi får så lenge vi får det. Jeg hadde vel bare trodd at de syntes vi var mer enn bare et vedtak. At vi kanskje var verdt å informere om det som tydeligvis kommer av endringer i hjelpen, ikke at vi først skulle få det så og si via jungeltelegrafen…Det gjelder tross alt både barn i en krevende alder og slitne foreldre…Jeg er veldig skuffet over måten de har behandlet saken vår, og veldig overrasket over at de ikke har lært av kritikk fra både ordfører, jordmødre, helsesøstre, barnevern, media og de som tydeligvis betyr minst oppi dette: oss…

Nora sin «haste-time» på Øyeklinikken på torsdag ble avlyst i dag. Tror ikke de tar den pupillen så tungt, vi får bare satse på at det er et godt tegn. Jeg har også blitt bedt om å ikke legge ut flere bilder av Ihne og Mia, noe jeg må respektere og vil ta til følge. Noen dager kommer det mye kjipt på en gang. Det er jo greit å samle det og ikke ødelegge flere dager, så jeg håper at jeg har gjort unna mye kjipt i dag! Dagen i forhold til ungene har foreløpt rimelig som vanlig. Mia har vært hjemme fra skolen, hun var skikkelig snufs og forkjølet. Fikk lirket i henne litt kakao og tomatsuppe, og etter det var formenn såpass at hun bakte noen 1-2-3 brownies. Så det er selvfølgelig ikke «all bad», selv om det innimellom i dag har føltes slik. Ingen dag for lystige bilder synes jeg, de får vi vente med til i morgen. Til en ny dag «med blanke ark og fargestifter tel»!

 


Om Unni Tveit

Jeg, Unni Tveit, er i utgangspunktet verken husmor eller supermamma, men nå har jeg måttet lære meg noen triks som får vår hverdag til å gå sånn ca rundt. Jeg er født i mars 1978, og var tidlig veldig aktiv med fotball, håndball og friidrett, kjedet meg ikke den gangen heller! Sportsinteressen har holdt seg hele livet, og jeg spiller fortsatt fotball, når jeg har tid, vel og merke. Ellers er jeg glad i festlige serier, Californication, Seinfeld, Entourage, Klovn og Solsidan er noen av de vi har unnagjort. Jeg har vel en litt kreativ side, som viser seg cirka annethvert år ettersom fotball prioriteres over det meste her i huset. Har malt porselen, glass, akvareller og oljemaleri, og har faktisk solgt noen også en gang i tiden. Ellers liker jeg å få trene, alt fra fotball og squash til vekter på treningsstudio. Jeg har noen fantastiske venner som heldigvis er så greie å komme innom meg ofte, nå som jeg ikke kommer meg ut så mye. Og når de ikke er innom så har jeg alltids min kjære Bjørn, den beste av alle! En morsom, smart og glad superpappa, bedre mann kan ingen ha! Jeg elsker å reise og å oppleve ulike land og kulturer. Dette blir det antageligvis noe mindre av de nærmeste årene... Da mine litt eldre søsken stiftet familier og satte fem barn til verden på tre år, tok jeg på meg tanterollen for fullt, men for min egen del fungerte vel alle bleiene, griningen og matingen som prevensjon. Mine foreldre trodde nok at jeg skulle være samboer med mine to katter og spille fotball til jeg var 100 år. Selv hadde jeg vel trodd at oddsen for det var større enn at jeg skulle bli firebarnsmor og stemor til to. Men nå som det har blitt slik, må jeg si at jeg anser meg som utrolig heldig og forsøker å nyte hvert minutt av hverdagen med Bjørn, Ihne, Mia, Theo, Iben, Luca og Nora.
Dette innlegget ble publisert i Hverdag, Trillingsaker. Bokmerk permalenken.

4 kommentarer til Sannhetens time

  1. Astrid sier:

    Fy søren, det er så råttent gjort! Politikere og offentlige sektorer burde virkelig høre på de som er midt opp i situasjonen før de handler, og det å hjelpe andre burde alle i helsevesen og offentlige sektorer burde vært en kvalifikasjon for å få jobben, og ikke minst første prioritet! Hvorfor har de en jobb hvis de helt ønsker å droppe «vanskelige» saker, kunne de heller sittet å sett på fugler og drukke kafe, helt seriøst, dårligste unnskyldningen jeg har hørt på lenge. Det er jo ikke akuratt som at de må jobbe overtid for å klare å finne en løsning, og den løsningen betyr så mye for dere. Årh!

    Men Unni, du vet du er supermamma, så det vil nok løse seg!

    Jeg fikk spørsmålet «hva ville du gjort om du vant i Lotto», automatisk svarte jeg «donere 1 million kroner til trillingfamilien på Askøy slik de kan slippe å tenke på utbygging av hus, bryllup, osv»!

    Håper dagen i morgen blir en happy day! 😀 du vet, ofte kommer en glede etter noe «trist»!

  2. Unni Tveit sier:

    Da håper jeg at du vinner i lotto, Astrid! Ha ha, du fikk meg til å skrattle, godt gjort på en dag som denne. Tusen takk for oppmuntringen, det hjalp virkelig på humøret:)

  3. Håper alt ordner seg ♥

    Har forresten ikke fått det fine segngesettet jeg vant hos deg i desember :)

    Klem fra Hilde

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *